Erik Nordby (f.1961, Hamar) er kunstner og fotograf, med base i Norge, og har i flere tiår arbeidet med analogt svart-hvitt-fotografi.

–––

Jeg debuterte på en juryert utstilling ved Trondheim Kunstmuseum i regi av Forbundet Frie Fotografer i 1983, og har siden stilt ut på Statens Kunstutstilling og i gallerier i inn- og utland. Jeg er fortsatt medlem i Forbundet Frie Fotografer.

I mitt arbeid kretser jeg rundt forholdet mellom sted, tid og menneskelig tilstedeværelse – både som nærvær og fravær. Jeg søker det som er der når jeg stanser opp: spor etter liv, etter rytmer, etter vaner. Det handler ikke om å dokumentere en begivenhet, men å sanse et sted.

ett bilde (2024-) er et pågående prosjekt hvor jeg publiserer ett fotografi om gangen – som en motstand mot tempo og bildestøy. Jeg søker en slags stillhet i tingene som om det er søndag morgen før byen våkner. Stillheten finnes fortsatt. Det er den bevisstheten jeg prøver å fange. Bildene fotograferes i Hamar-området, der jeg bor, og trykkes i offset på A4-ark. Hver utsendelse er en stille gest – ikke promotering, men en utveksling. Bildene distribueres fritt, og publiseres også digitalt via ettbilde.com.

Tidligere prosjekter:

A Place on Earth (1990-tallet) er et typologisk prosjekt jeg gjorde i Portugal, hvor jeg dokumenterte enkle fiskerhytter som var satt opp på stranden uten tillatelse. Disse strukturene – provisoriske, improviserte og dypt forankret i nødvendighet – er i dag borte. Bildene står tilbake som vitnesbyrd om en marginal, men utholdende levemåte. Jeg arbeidet i ett kvadratisk svart-hvitt-format, som forsterker den stille verdigheten i disse bygde kroppene i sanden.

Little Boxes (fra tidlig 2000-tall) viser en annen form for menneskelig avtrykk: eneboliger fra norske byggefelt, fotografert i sterkt sollys under blå himmel. Det glorete uttrykket peker på det standardiserte idealet, og prosjektet undersøker hva slags visuelle og kulturelle verdier som styrer våre forestillinger om "det gode liv". Her blandes det vakre og det banale, i bilder som både er kritiske og milde i blikket.

Sofie & Lars (1980-1997) er et prosjekt nært mitt eget liv. Bildeserien bygger på fotografier mine besteforeldre tok av hverandre på pensjonistturer ut i naturen. De brukte kameraet til å se hverandre – og skape minner sammen. Serien er en kjærlighetshistorie i bilder, og samtidig en refleksjon over alderdom, frihet og hvordan vi iscenesetter våre liv. Serien har vært vist i flere utstillinger og finnes også i katalogform.

While the Plum Trees Grow (2021) er en kollektiv fotobok laget sammen med andre kunstnere. Den dokumenterer en reise og et prosjekt i Bulgaria, hvor vi i 2003 kjøpte en liten gård og forsøkte å leve i en fremmed liten landsby. I 2025 er stedet utviklet til en internasjonalt Art Residency. Bildene favner det intime og det arkitektoniske – en postkommunistisk hverdag i endring. Boken fanger det som finnes mellom struktur og spontanitet: blomstrende hager, håndlagde løsninger og tilfeldige, nære øyeblikk.

Gjennom alle disse prosjektene er blikket mitt tålmodig. Jeg arbeider med kameraer som krever tid, og en metode som verdsetter ettertanke. Mot et samfunn hvor bilder ofte handler om tempo og forførelse, forsøker jeg å arbeide i en annen rytme – der fotografiet kan være et sted å være, og ikke bare noe å se.